← Alle tekster

Hvorfor holder det å spørre 1000 personer?

Hver måned kommer en ny meningsmåling som sier hvordan fire millioner velgere tenker. Den bygger på svar fra rundt tusen personer. Det høres for lite ut. Det er det ikke.

6 min lesing #statistikk #tall i hverdagen #valg

Hver måned kommer det nye meningsmålinger. Et parti går opp to prosentpoeng og får store overskrifter. Et annet faller under sperregrensen og får krisemøte. Bak tallene ligger som regel telefonsamtaler eller nettskjema med rundt tusen personer. Mange synes det høres altfor lite ut. Hvordan kan tusen personer si noe om hva fire millioner velgere mener?

Svaret er at det kan de faktisk. Men bare hvis noen ting er på plass, og bare med en usikkerhet som nesten aldri står i overskriften.

Én skje er nok

Tenk deg at du har laget suppe i en stor kjele. Du lurer på om den er salt nok. Du spiser ikke hele kjelen for å finne ut av det. Du rører godt og smaker på én skje. Er suppen godt rørt, forteller den ene skjeen deg nesten like mye som hele kjelen.

En meningsmåling fungerer på samme måte. Det viktigste er ikke hvor mange du spør. Det viktigste er hvordan de du spør, blir valgt ut. Utvalget må være tilfeldig. Her ligger hele hemmeligheten, og her misforstår mange.

I dagligtalen betyr tilfeldig omtrent at noe ikke var planlagt. Spør jeg kollegene mine i lunsjen hva de skal stemme, kan det virke tilfeldig. Jeg valgte dem ikke ut fra hva jeg tror de mener. De satt bare tilfeldigvis ved samme bord. Men i statistikken betyr tilfeldig noe strengere. Alle i befolkningen skal ha like stor sjanse til å bli spurt. Kollegene mine er ikke trukket blant fire millioner velgere. De har ofte omtrent samme utdanning og samme arbeidsplass som meg, og mange bor i samme område. Svarene deres sier noe om lunsjbordet og lite om Norge.

Det samme gjelder om jeg stiller meg på Torgallmenningen i Bergen og stopper folk. Det føles tilfeldig, fordi jeg ikke vet hvem som kommer forbi. Men alle som er i Tromsø eller på Hamar den dagen, har null sjanse til å bli spurt. Det har også de som er på jobb, de som sitter hjemme og de som unngår sentrum. Utvalget er tilfeldig blant dem som gikk forbi akkurat der og da. Det er ikke tilfeldig blant velgerne. Svarene blir konsentrert om ett sted, én tid på døgnet og én type mennesker.

Hvor galt det kan gå, så amerikanerne før presidentvalget i 1936. Magasinet Literary Digest sendte ut rundt ti millioner stemmesedler og fikk svar fra over to millioner. Adressene var hentet fra telefonkataloger og lister over bileiere. Magasinet spådde en klar seier til republikaneren Alf Landon. Franklin D. Roosevelt vant med rundt 60 prosent av stemmene. Midt i depresjonen var det særlig de velstående som hadde telefon og bil, og de stemte annerledes enn resten av landet. Meningsmåleren George Gallup spurte langt færre og traff mye bedre.1 Over to millioner svar hjalp ikke når utvalget var skjevt fra starten.

Et tilfeldig utvalg krever altså at noen trekker deltakerne fra en liste over hele befolkningen, for eksempel fra et register eller et stort panel. Da blir utvalget en slags miniatyr av landet. Det er derfor tusen tilfeldig trukne personer sier mer enn ti tusen som har stoppet på gaten eller svart på en avstemning i en avis.

Det overrasker mange at størrelsen på befolkningen nesten ikke spiller noen rolle. Tusen personer gir omtrent like god presisjon i Norge som i Tyskland. Kjelen kan være stor eller liten. Skjeen er like stor.

Usikkerheten kan regnes ut. Den kalles feilmargin, og den sier hvor langt unna det sanne svaret resultatet kan ligge på grunn av tilfeldigheter i utvalget. Regnestykket er kort nok til å vises her:

feilmargin.py
from math import sqrt
def feilmargin(andel, antall):
# 95 prosent sikkerhet, i prosentpoeng
return 1.96 * sqrt(andel * (1 - andel) / antall) * 100
for antall in [100, 500, 1000, 4000]:
print(antall, round(feilmargin(0.5, antall), 1))
# 100 9.8
# 500 4.4
# 1000 3.1
# 4000 1.5

Med tusen personer er feilmarginen rundt tre prosentpoeng. Får et parti 30 prosent i målingen, ligger det sanne tallet med stor sannsynlighet et sted mellom 27 og 33 prosent. Feilmarginen er størst for partier rundt 50 prosent og mindre for små partier.2

Tabellen viser også hvorfor de fleste målinger stopper på rundt tusen. For å halvere feilmarginen må du spørre fire ganger så mange. Det koster fire ganger så mye og gir bare litt sikrere tall. Tusen personer er et kompromiss mellom pris og presisjon.

Det feilmarginen ikke sier noe om

Feilmarginen fanger bare én type feil. Den regner med at utvalget er trukket helt tilfeldig og at alle svarer ærlig. Slik er det sjelden i virkeligheten.

Det største problemet er hvem som faktisk svarer. Mange legger på når de blir ringt opp av et ukjent nummer. Andre svarer aldri på nettskjema. Er de som svarer, systematisk annerledes enn de som ikke svarer, hjelper det ikke å spørre flere. Da smaker du på en skje fra toppen av en kjele som ikke er rørt. Måleinstituttene prøver å rette opp dette med vekting. De gir for eksempel svarene fra unge menn litt større vekt hvis for få unge menn har svart. Det hjelper. Men vektingen bygger på antagelser, og de kan slå feil.

Jeg tror også mange undervurderer hvor mange som ikke har bestemt seg. En måling spør hva du ville stemt hvis det var valg i morgen. Mange har ikke tenkt over det før telefonen ringer. Svaret de gir, er ærlig ment, men det er ikke nødvendigvis det de gjør i valglokalet. Dette er min egen vurdering og ikke noe feilmarginen tar høyde for.

Slik leser du neste måling

Det første jeg ser etter, er om endringen er større enn feilmarginen. Går et parti fra 12 til 13 prosent, har det i praksis ikke skjedd noe. Endringen er godt innenfor det tilfeldighetene kan skape. Overskriften om fremgang er da mer støy enn nyhet.

Det andre er å se på flere målinger samtidig. Én måling kan bomme. Et snitt av mange målinger fra ulike institutter er mye mer stabilt. Nettstedet Poll of polls samler norske målinger og viser gjennomsnittet over tid.3 Der ser du om et parti faktisk er på vei opp, eller om én måling skilte seg ut.

Det tredje er å være ekstra forsiktig med undergrupper. En måling kan si noe om hva unge kvinner i Nord-Norge mener. Men av tusen personer er det kanskje bare tretti som hører til den gruppen. Da er feilmarginen så stor at tallet nesten ikke sier noe.

Tusen personer holder altså godt hvis spørsmålet er stort og utvalget er godt. Problemet er sjelden statistikken. Problemet er at vi leser mer ut av tallene enn de faktisk kan bære.

Kilder

  1. Lohr, S. L. og Brick, J. M. (2017). Roosevelt Predicted to Win: Revisiting the 1936 Literary Digest Poll. Statistics, Politics and Policy, 8(1). Se også Emory University: Famous Statistical Blunders in History. ↑

  2. Helsedirektoratet. Feilmarginstabell. Vedlegg til Innbyggerundersøkelsen 2024. ↑

  3. Poll of polls. Samler og beregner gjennomsnitt av norske meningsmålinger. ↑

© 2026 Daniel Instebø